Tim Currys Pennywise vs. Bill Skarsgård’s i ‘It’: Horror Then vs. Now
Stephen King’s Pennywise - skjønt mageflukking og blodsortering i både Currys iterasjon og Skarsgårds gjengivelse - skildrer gripende hvordan skrekkgenren har forvandlet seg med tiden. Skrekk, som ofte utnytter samfunnets frykt, utnytter en kulturell tidsånd eller fremhever moderne sosiale urettferdigheter, gjennomgår en makeover hvert tiår eller så.
‘It’ Tim Curry vs. Bill Skarsgard | Venstre bilde av Kolbe / Staff, Høyre bilde av Bob D’Amico / Bidragsyter Via Getty
Når tusenår og Gen Zers ser på Eksorsisten, de ler ofte den absurde absorpsjonen som ligner på en besatt jente som roper ordene 'slikk meg' eller skurrer ned trappene som en omvendt edderkopp, for å bære sin vansirede kropp på deg. For å si det enkelt, det er bare ikke skummelt lenger fordi det føles så latterlig. Det er så utrolig at det føles ut av kontakt. Skrekk, med tiden, må alltid bli mer ekte, mer tilgjengelig for generasjonen. Ellers klarer det ikke å være noe som (kanskje) kan skje og som et resultat blir et hån mot sjangeren.
Når du tenker på Pennywise, kan du se hvorfor han har måttet transformere seg - å gå fra den innbydende naboen som lokker deg inn med en engasjerende disposisjon til det demoniske barnet som lokker deg inn via fryktbasert nysgjerrighet.
hva videregående skole trakk raser går til
Tim Currys Pennywise i 1990-versjonen av ‘It’
Tim Currys Pennywise, i utseende og personlighet, er en typisk klovn. Hans sminke er ikke skremmende. Når han er ute i offentligheten, er han ganske komisk og underholdende, som klovner skal være (etter stillingsbeskrivelse). Hans sjarmerende natur arbeider for å maskere hans skurkfulle hensikt.
Kort sagt, Tim Curry er den prototypiske trist-klovnen som klarer å flyte under radaren (når det gjelder voksne), og lar barna kjempe mot den verste typen 'fremmed-fare', den typen som spiser barn. Tim Currys klovn bringer barn til sin side, på samme måte som en kar med godteri, eller en mann som leter etter den tapte valpen, bringer barna til et kjøretøy - med et smil og en følelse av uskyld. Og når det er for sent, tar han deg.
Mens denne tilnærmingen virket i 1990, er en slik skildring ikke lenger så realistisk, da den føles avhengig av et datert emblem for et barns største trussel - den vanskelig å få øye på byens skurk, kidnapperen. Curry’s Pennywise er for i tråd med tilnærmingen til fare barna har blitt varmet om; barna er smartere enn dette nå (forhåpentligvis). Men er barna smarte nok til å se en fare i en refleksjon av seg selv - bare en med en mørkere side?
Bill Skarsgårds Pennywise
Bill Skarsgårds Pennywise er et monster før han til og med åpner munnen. Ansiktet hans har rød sminke som reiser fra øynene ned til leppene og en frisyre som er for gammel til sine barnslige egenskaper; han er akkurat som barna ... men ikke helt. Han er en endret refleksjon av barndommens uskyld: det demoniske motstykket.
Ikke lenger lokket inn av en fengende personlighet og uskyldig klovneblikk, blir barna lokket inn av frykt og nysgjerrighet. De går nærmere, lengter etter å forstå, lengter etter å få et glimt av denne personen som ser ut som dem, men lover noe større - et mysterium.
Bill Skarsgårds Pennywise er den blatante dårlige fyren; ikke lenger prøver å lure barn til å tro at han er god, han utnytter barnas medfødte ønske om å utforske, koble til og avdekke verdens sannheter - noen ganger til en uredd feil. Den nye Pennywise gjenspeiler ny frykt; ettersom den uskyldige voksen blir en fare for gammel hatt, blir det demoniske barnet mer aktuelt, mer skremmende i en tid da barn kanskje bare er litt for langt utover årene, og barndomstraumer er mer truende enn den skumle naboen ved siden av .
